Hiquid Food melder oppbud

Pressemelding: 16.9.26 

Torsk og gulrøtter passer ikke inn i regelverket 

Etter fem års arbeid må Hiquid Food AS melde oppbud. Men spørsmålet som startet det hele, er fortsatt ubesvart: Skal mennesker som får ernæring gjennom sonde ha samme mulighet som andre til å spise variert og råvarebasert? 

Det er vondt å miste fem års arbeid. Men det viktigste er ikke selskapet som forsvinner. Det verste er at valgmuligheten for mennesker som får maten sin gjennom en knapp på magen forsvinner.  

En av kundene våre har hatt sonde siden 2016. Hun beskrev flere år med mageproblemer, hodepine og vedvarende kvalme mens hun gikk på konvensjonell sondemat. Til slutt opplevde hun måltidene som et valg: «Jeg har daglig måttet velge om jeg skulle være kvalm eller sulten.» Da hun prøvde råvarebasert sondemat, beskrev hun en helt annen hverdag, uten de samme plagene og med lyst på mat igjen. 

Vi har også møtt foreldre og helsepersonell som forteller om barn som har strevd med oppkast, slim og måltider som kommer i retur. Når de finner mat som fungerer bedre, kan kreftene i stedet brukes på barnehage, lek og aktivitet. 

Dette er brukernes erfaringer. De betyr ikke at råvarebasert sondemat er riktig for alle. Etablerte produkter for medisinsk ernæring er viktige og fungerer godt for mange. Men erfaringene forteller hvorfor valgmuligheter betyr noe. Og når Hiquid Foods produkter forsvinner, blir det én valgmulighet mindre. 

Hva skal du spise når du ikke kan spise? 

Jeg er mamma til en ung mann med omfattende funksjonsnedsettelse. Det var gjennom livet med ham vi begynte å stille et ganske enkelt spørsmål: 

Hvorfor skulle behovet for vanlig, variert mat forsvinne fordi maten må gjennom en knapp på magen? 

Vi andre anbefales et variert kosthold, men for mennesker som får all ernæring gjennom sonde, ser valgmulighetene annerledes ut. Det var dette vi ønsket å utfordre. Vi ville utvikle et råvarebasert tilskudd som er laget av torsk, kalkun, gulrøtter, erter, bønner og bær. Et supplement til den etablerte medisinske ernæringen. 

Vi var forberedt på strenge krav 

Vi gikk ikke inn i dette med en forestilling om at det skulle være enkelt å lage ernæring til en sårbar pasientgruppe. Vi var forberedt på å dokumentere næringsinnhold, matsikkerhet, mikrobiologisk kvalitet, holdbarhet, produksjonsprosesser og merking. Det skal stilles strenge krav til medisinsk ernæring. 

Det vi ikke var forberedt på, var at selve råvarenes naturlige næringsinnhold skulle bli et så stort problem; 

EU-regelverket for medisinsk ernæring setter minimums- og maksimumsgrenser for blant annet vitaminer og mineraler. I avslaget på vårt opprinnelige produkt fikk vi beskjed om at enkelte vitamin- og mineralverdier lå over maksimumsgrensene. Produktet kunne derfor ikke godkjennes for refusjon. Hele næringsinnholdet kom fra maten, ikke fra tilskudd for å berike måltidet. Dermed oppstår et paradoks: Det vi ellers ønsker mer av i kostholdet, kan bli et problem når maten skal klassifiseres som medisinsk ernæring. 

Vi har forsøkt å tilpasse oss 

Vi har brukt mye tid på å forsøke å få avklart om regelverket kan praktiseres annerledes. Kan man skille mellom vitaminer og mineraler som tilsettes for å berike et produkt, og næringsstoffene som naturlig følger med når produktet lages av mat? Det har vi foreløpig ikke fått gjennomslag for. Derfor har vi gjort det systemet ber om. Vi har utviklet et nytt produkt med mindre vitamin- og mineralrike råvarer, samtidig som vi forsøker å beholde et godt energi- og næringsinnhold. Dette produktet venter vi fortsatt på svar på. 

Det kan være en overgangsløsning. Men jeg mener det er vanskelig å akseptere som den langsiktige løsningen. 

Målet kan ikke være å gjøre maten mindre naturlig næringsrik for at den skal passe inn i regelverket. 

Målet må være å finne en måte å regulere medisinsk ernæring på som både beskytter sårbare pasienter og gjør det mulig å bruke næringsrike råvarer. 

Kanskje krever det en endring av regelverket. Kanskje kan det løses gjennom en annen fortolkning av hvordan maksimumsgrensene skal anvendes når vitaminene og mineralene forekommer naturlig i maten. Men det krever at noen tar ansvar for å avklare spørsmålet. 

Problemet oppstår i summen 

Regelverket alene forklarer heller ikke hvorfor fem år ikke var nok. Et nytt produkt skal utvikles, produseres, analyseres og dokumenteres. Så kommer søknader, saksbehandling og refusjonsordninger. Uten blå resept er det svært vanskelig å konkurrere med produkter pasienten allerede får dekket. Deretter kommer offentlige anbud, grossistledd og etablerte kliniske rutiner. 

Helsepersonell skal selvfølgelig være forsiktige med å anbefale nye produkter til sårbare pasienter. Når de etablerte produktene har vært brukt, finansiert og distribuert gjennom helsevesenet i flere tiår, er det forståelig at et nytt produkt uten tilsvarende plass i systemet møter en høy terskel. 

Samtidig konkurrerer et lite selskap med store internasjonale produsenter med omfattende ressurser, dokumentasjon og etablerte distribusjonskanaler. 

Ingen av disse mekanismene trenger å være urimelige hver for seg. 

Problemet oppstår i summen. 

Dokumentasjon koster penger. Saksbehandling tar tid. Manglende refusjon begrenser salget. Lite salg gjør det vanskeligere å finansiere dokumentasjonen og prosessene som kreves for å komme videre. 

Veien er ikke nødvendigvis laget for å holde små aktører ute. 

Men vi bør tørre å spørre om den i praksis er så lang og kapitalkrevende at bare de største har råd til å gå den. Vi hadde ikke det. 

Gjelder kostrådene også når maten går gjennom en knapp? 

Det er derfor jeg håper Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet nå løfter problemstillingen utover behandlingen av én refusjonssøknad. 

Jeg ønsker en gjennomgang av hvordan regelverket for medisinsk ernæring slår ut når vitaminer og mineraler kommer naturlig fra råvarene. 

Jeg ønsker en avklaring av om det er mulig å skille mellom tilsatte vitaminer og mineraler og det naturlige næringsinnholdet i mat, og hvis dagens regelverk ikke gir rom for det, om regelverket bør endres eller refusjonsordningen flyttes. Og jeg ønsker at pasienter, helsepersonell og pårørende involveres når vi bestemmer hvilke valgmuligheter mennesker som lever med sonde skal ha. Er det for overlevelse eller for å leve? Jeg mener at et menneskes behov for næringsrik mat ikke blir mindre fordi helseutfordringene blir større.  

Til slutt kommer jeg tilbake til spørsmålet vi startet med: 

Gjelder kostrådene også for mennesker som får maten gjennom en knapp på magen? 

Hvis svaret er ja, må vi diskutere hvordan regelverk, tilgang til produkter, refusjonsordninger og innkjøpssystemer kan gjøre det mulig å følge disse anbefalingene.  

Hvis svaret er nei, fortjener helsepersonell, pasientene og familiene deres å få vite hvorfor. 

- Heidi Aabrekk, gründer og daglig leder Hiquid Food AS

Hva betyr dette for deg?

Når konkursen er åpnet, vil bostyrer overta ansvaret for Hiquid Food AS. Det betyr at vi ikke lenger kan selge eller levere produkter som før.

Vi vet at dette særlig kan skape usikkerhet for dere som bruker produktene våre i hverdagen, og vi er veldig lei oss for at vi ikke har klart å sikre videre tilgang.

For kunder, samarbeidspartnere og andre med utestående forhold vil vi dele kontaktinformasjon til bostyrer så snart denne er tilgjengelig.

Vi håper virkelig at dette ikke er slutten på arbeidet for større valgfrihet innen medisinsk ernæring, selv om det nå er slutten på Hiquid Food AS slik selskapet drives i dag.